© ROOT-NATION.com - Denne artikkelen er automatisk oversatt av AI. Vi beklager eventuelle unøyaktigheter. For å lese den originale artikkelen, velg English i språkveksleren ovenfor.
Da jeg fant ut at Don't Nod – skaperne av den første Livet er Strange – hadde begynt å utvikle et nytt narrativt spill, var jeg utrolig spent. Selv nå, nesten 10 år senere, leter jeg fortsatt etter noe lignende og ender ofte opp med å bli skuffet. Det nye spillet lovet alt vi elsket med originalen: spennende karakterer, en mystisk setting og dyp verdensbygging. Men leverte det faktisk?
Lost Records: Bloom & Rage kommer fra Don't Nod Montréal, et studio sammensatt av utviklere som jobbet med de to første Life is Strange-spillene. Det er imidlertid viktig å merke seg at dette ikke er nøyaktig samme team som er ansvarlig for den originale Life is Strange. Montréal-filialen ble grunnlagt i 2020, og dette prosjektet fungerer som debuttittelen.
Under ledelse av Michel Koch, sammen med nøkkelfigurer som Luc Baghadoust og Catherine Winchelli, deler spillet litt kreativt DNA med Life is Strange, men er ikke en direkte fortsettelse. I stedet står den som en ny intellektuell eiendom og en åndelig etterfølger. The Life is Strange-serien forblir under Square Enix og Deck Nine, hvis siste del ble møtt med blandede reaksjoner.
Les også: Monster Hunter Wilds anmeldelse – En raffinert, men feilaktig evolusjon
Etter å ha blitt skuffet over det nyeste Life is Strange-bidraget, nærmet jeg meg Lost Records: Bloom & Rage med forsiktig optimisme. Det er absolutt elementer her som vil appellere til fans av Max og Chloes historie, men noen forskjeller blir tydelige tidlig – forskjeller som er vanskeligere å overse.
I narrativt drevne spill har historien og karakterene forrang over spillmekanikken. Når et spill er bygget rundt spillervalg og karakterinteraksjon, må skrivingen og rollebesetningen være engasjerende nok til å bære opplevelsen. Det er her Lost Records sliter.
Det største problemet dukker opp nesten umiddelbart: hovedpersonen Swan. Hun er en stille, introvert tenåring tynget av usikkerhet og sosial angst. På papiret burde dette gjøre henne til en overbevisende hovedrolle – spesielt for spillere som ser seg selv i hennes problemer (som meg selv). Men etter hvert som spillet skrider frem, blir det tydelig at karakteriseringen hennes mangler dybde. Hennes definerende trekk – selvbevissthet om vekten sin og en sky oppførsel – utvikler seg aldri lenger enn til overfladisk skildring. Som et resultat føles hun mer som en bakgrunnskarakter enn noen som kan bære historien.
Max fra Life is Strange var også reservert, men spillet lot spillerne forme personligheten hennes gjennom valg – hun kunne protestere, si hva hun mente og overraske andre. Swan, derimot, forblir stort sett statisk. Hun er ikke akkurat en passiv tilskuer, men ydmykheten hennes blir raskt slitsom.
Les også: Civilization VII-anmeldelse: Konsollspillere får et bedre spill enn før, men noen problemer vedvarer
En av Life is Stranges styrker var det rike birollebesetningen. Max og Chloes reise ble komplementert av et bredt spekter av karakterer som tilførte dybde til verden. Lost Records, derimot, føles merkbart sparsom. Det er ikke noe skolemiljø, få bikarakterer og lite sideplott som kan tilføre emosjonell tyngde. Selv om den narrative strukturen – innrammet som Swans erindringer – rettferdiggjør noe av denne tomheten, gjør den ikke verden noe mer engasjerende.
Spillets dialogsystem føles også klønete, og mangler den naturlige flyten til tidligere Don't Nod-titler. Samspillet mellom karakterer når aldri helt den følelsesmessige resonansen til Life is Strange, noe som gjør det vanskeligere å føle seg virkelig investert i forholdet deres.
Visuelt sett er Lost Records godt laget. Spillet fanger en stilisert versjon av 1990-tallet, en setting designet for å tappe inn nostalgien til millennials-spillere. Men i stedet for å føles virkelig autentisk, lener det seg tungt på brede kulturelle referanser – VHS-kassetter, kassettspillere, tidsriktig musikk – uten å fordype spillerne fullt og helt i en levd verden. Resultatet er et miljø som er behagelig å utforske, men til syvende og sist noe idealisert og endimensjonalt.
På samme måte som Max kamera i Life is Strange, gir Lost Records Swan et videokamera. Forskjellen er at, i motsetning til Max sine sporadiske fotograferingsøyeblikk, har Swan kameraet med seg overalt og kan bruke det når som helst.
I teorien legger denne mekanikken til et ekstra lag med spillerens handlingsfrihet, som tillater selvutfoldelse gjennom hovedpersonens perspektiv. I praksis føles det ofte som polstring – det oppmuntrer spillerne til å fange opp uendelige detaljer, fra dyr i skogen til plakater og graffiti. Selv om muligheten til å senere redigere disse opptakene er en fin detalj, bremser det konstante behovet for å dokumentere alt tempoet betydelig.
Lost Records: Bloom & Rage forteller en historie om tenåringsvennskap, omtrent som Life is Strange. Men denne gangen føles målgruppen enda mer spesifikk. Mens Life is Strange hadde en bredere appell, lener dette spillet seg videre inn i temaer og karakterdynamikk rettet mot et primært kvinnelig publikum.
Selv om det ikke er iboende en feil, betyr det at ikke alle spillere vil koble seg til historien på samme måte. Som noen som har besøkt Life is Strange flere ganger og funnet dens narrative overbevisende, fant jeg Lost Records som manglet det samme engasjementet.
Det er vanskelig å bedømme spillet fullt ut på dette stadiet, ettersom den andre og siste delen kommer i april. Men basert på det som er tilgjengelig så langt, er Lost Records: Bloom & Rage en kompetent laget, tidvis engasjerende opplevelse som ikke helt gjenvinner magien til den originale Life is Strange.
Kjennelse
Lost Records: Bloom & Rage har alle de riktige ingrediensene – en vellaget verden, en mystisk historie og et noe interessant rollebesetning. Hovedpersonen føles imidlertid for passiv til å være virkelig engasjerende, og verdenen, selv om den er visuelt tiltalende, mangler dybden som trengs for å gi et varig inntrykk.
